Det er liksom et kjent visdomsord. Å leve hver dag som om det var den siste. Jeg tror ikke det er et triks. For da vil en jo være klar til å dø når som helst. Jeg tror heller en skal leve og ikke tenke så mye på hvor mange dager som har gått og hvor mange som er igjen.
Nå er dey natt, og jeg burde absolutt ikke sitte oppe og trykke påå pc. Har jobba fra hall elleve til elleve i dag. Alså ikke en halv time, men tolv og en halv. Ganske sterkt? Jo da. Skjønner at en god del ser veldig opp til meg. Kan bare innrømme det. I morgen skal jeg leke med tantebarna til pøsj, og feire bursdagen til anne lene. Det blit morsomt!
Unnskyld alle skrivefeil, det er så seint at jeg blingser litt på tastaturet...
Her i går var jeg på platekompaniet og kjøpte waffytown plate. Hører på den nå:) Den minner så sinnsykt om førsteklasse og om Ole og musikklære timer og den herlige klassen min. Jeg vil bare si det at jeg er så utrolig glad i dere!!
He du nogen gong følt at du bare går rundt å vente på å våkna? Ikkje sånn mårån - må ha kaffi- våkna, men dette æ ikkje en drøm, men ligavel føles dæ så uvirkeligt at æg snart bør koma mæg ner på jordå igjen å våkna-våkna. D æ litt sprøtt. Å litt sært når en våkne å finne ud at å vakna ikkje va hovedgreiå, men sjølve "drømmen" va egentligt då en våkna, å nå vil en bare prøva å sovna igjen.
Nå he Inger Elisabeth fått digitalt foto apparat!!! Å dokke vett kæ d betyr?
Jao, d betyr en REVOLUSJON i blogging frå mi sia:) Så lenge æg finne ud kossen du jær.. Heh
Ps. Sorri at d he vorte lide blogging i julå, he litt sviktane nettverksforhold. Kan ha noge mæ at me ikkje he internett, som æg nevnte i sist blogg...