Jeg bor i en etasje i en bygård. Nå har ledelsen bestemt at jeg og alle de andre skal bytte etasje, og alle må flytte ut av sine rom og inn på nye.
Det er et himla stress, og jeg er så sinnsykt lei av å flytte.
Siden jeg var 16 år har jeg flyttet hvert eneste år. Jeg kjenner at jeg er lei av å flytte på alle de forbaska tinga mine, som jeg egentlig ikke trenger å ha.
Man blir mer og mer restriktiv på hva man kjøper og tar vare på, for man vet at det skal flyttes på senere. Jeg begynner å lure på om jeg kommer til å klare å slå meg til ro noe sted, det er alltid noe som sier at det går an å oppleve nye ting, og det finnes andre alternativer andre steder. Det er jo litt gøy å flytte inn et helt nytt sted, med nye muligheter når man har forhåpninger og tanker om hvordan det skal bli. Men å måtte flytte i en hast, og ikke vite hvor man skal hen senere og ikke har noe fast holdepunkt man vet at man kan komme tilbake til, det må være helt forferdelig. Jeg vet jo at jeg kan i verste fall komme tilbake til Vigrestad og få hjelp av familien. Men å være flyktning, i et land langt borte, det må være helt forferdelig!
Fy søren.
Alle disse tanker om bare det å flytte fra en etasje til en annen. Hmm.
